ELIE WIESEL - Menneskehetens budbringer

Elie Wiesel har fremstått som en av de mest betydelige åndelige ledere og veivisere i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sier han, det er likegyldigheten. Kampen mot likegyldigheten overfor hat er like viktig som kampen mot selve hatet. Elie Wiesel er en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd. Og det er en grenseskridende humanisme; hans arbeide er fredskapende over landegrensene.

Eliezer Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet som den gang tilhørte Ungarn. Faren Shlomo Elisha, var kjøpmann, og foredyper seg i historie og psykologi. Moren Sara er utpreget intelektuell. Som ung jødisk gutt blir han deponert til Auswitch sammen med sin familie. Han opplever at hans mor og yngre søster, Tzipora, blir ført inn i gasskammeret sammen, mens faren døde senere under en transport.

Elie Wiesel overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Etter krigen kom han til Paris. Et beskjedent studiestipent han får av OSE rekker såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois 16. distrikt. Han er 17 år gammel og befinner fullstendig alene. Han har hverken venner eller arbeidstillatelse. Denne tiden preger Wiesel av en sterk skyldsfølelse. Skyld over å være overlevende. Skyld over å være i live. Han kaster seg inn i litteraturen, og hans litterære stevnemøte var Franz Kafka`s forfatterskap. Men filosofien tiltrekker ham. Han ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære apetitten blir større, og han forsøker å finne svarene innenfor litteratur, filosofi og psykologi.

Etterhvert får han arbeide som journalist, og dette ledet Elie Wiesel til et nytt stadium i livet. I 1954 oppsøker han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tar en uventet vending.

Elie Wiesel avbryter forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av èn jøde, men av flere millioner. Da det går opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin historie. wiesel svarer at han ikke kan, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene - en faste med språket i ti år (.............).

Francois Mauriac ville ikke akseptere Elie Wiesel`s taushet. Mauriac mente han hadde en plikt til å fortelle sin historie.

Brennoffer

Under arbeidet med sin første bok "Natten" lette Wiesel i Skriftene for å finne et begrep som han hadde sett av nazismens grusomheter. Wiesel kom til ordet "holocaust", som betyr brennoffer. Senere skulle Elie Wiesel komme til å angre på sin "oppfinnelse". "Holocaust"-begrepet ble etter Wiesel`s mening misbrukt i forvridde, billige og komersielle fremstillinger av krigens grufulle redsler. Er det mulig å forestille seg hva som foregår i Wiesel`s sinn mens han med øynene følger de mørke røykskyene som stiger opp mot himmelen fra ovnen som skal sluke hans lille søster Tzipora og hans mor Sara, slik den har slukt tusener på tusener av andre:

"Aldri vil jeg glemme den natten, første natt i leiren, som forvandlet mitt liv til en lang, syv ganger lukket natt, Aldri vil jeg glemme røyken. Aldri vil jeg glemme de små barneansiktene og kroppene som for mine øyne krummet seg som spiraler under en stum, blå himmel, Aldri vil jeg glemme flammene, som for alltid fortærte min tro. Aldri vil jeg glemme den nattlige taushet, som for all evighet fratok meg lysten til å leve. Aldri vil jeg glemme de øyeblikk, som myrder min Gud og min sjel og forvandlet mine drømmer til ørkenstøv. Aldri vil jeg glemme, om så jeg skulle bli fordømt til å leve like lenge som Gud selv. Aldri".
(Fra "Natten" - Elie Wiesel`s debutbok - en lavmælt og ytterst sterk beretning om konsentrasjonsleierns innvirkning på et fromt og følsomt barnesinn. Elie Wiesel var bare 15 år da han i 1944 ble deponert fra Sighet sammen med familien, naboer og venner.)

I året 1986 mottok en av de fornedrede og foraktede fangene fra annen verdenskrigs dødsleirer Nobels fredspris. Dagen etter, i sin tale i Universitetets aula, bad Elie Wiesel om han kunne bryte tradisjonen ved innlede sitt foredrag ved å synge "Ani Maamin" ("Jeg tror"). Wiesel`s utrettelige engasjement i bøker og på talerstoler er blitt lagt merke til, æresbevisninger og prestisjefylte priser har strømmet på. Men aldri har noen fremført "Ani Maamin" i Universitetets aula.

Legenden

I sitt foredrag innledet Wiesel en hasidisk legende som forteller at den store rabbi Baal Shem Tov - "Herre av det gode navn" - også kjent som Besht, påtok seg et viktig og farefullt oppdrag; å påskynde Messias` komme. Det jødiske folk - og hele menneskeheten - led for mye og var rammet av alt for mange ulykker. De måtte reddes, og fort. Fordi han hadde prøvd å gripe inn i historiens gang, ble Besht forlatt sammen med sin trofaste tjener på en øde øy.

Fortvilet tryglet tjeneren sin herre om å bruke sine mystiske krefter for å bringe dem begge hjem.

"Umulig", svarte Besht, "Jeg er blitt fratatt mine krefter." Så bad tjeneren sin herre om å gjøre et mirakel. "Umulig", sa mesteren, "Jeg har glemt alt". Begge overgav seg til tårene. Med ett vendte mesteren seg til sin tjener og sa: "Minn meg på en bønn --- en hvilken som helst bønn."

"Om jeg bare kunne", sa tjeneren. Også jeg har glemt alt. "- Alt....? Absolutt alt ?", "Ja, bortsett fra --- ". "Bortsett fra hva --- ?" "Bortsett fra alfabetet". Og ved dette utbrøt Besht i glede: "Hva venter du på? Begynn å fremsi alfabetet, så skal jeg gjenta etter deg." Og sammen begynte de to å fremsi alfabetet, først viskende, så høyere: "Aleph. beth, gimmel, daleth..." ("A, b, c, d...") Igjen og igjen, kraftigere og kraftigere - til Besht omsider hadde gjenvunnet sine krefter - ved og gjenvinne sin hukommelse.

Messias

Denne historien illustrerer forventningen om Messias, og betydning av vennskap for at mennesket skal evne til å gå utover seg selv. Men mest av alt illustrerer den hukommelsens mystiske makt. Uten hukommelsen ville vår tilværelse være tom og ugjennomsiktlig, som en fengselscelle der intet lys trenger inn, eller som en grav hvor det ikke finnes liv.

Hukommelsen reddet Besht, og om noe kan, er det minnet som vil redde menneskeheten. For håp uten minne er som minne uten håp. Slik mennesket ikke kan leve uten drømmer, kan det ikke leve uten håp. Hvis drømmer avspeiler fortiden - er håpet uttrykk for fremtiden. Betyr dette at fremtiden kan bygges på en fornekting av fortiden? Et slikt valg er ikke nødvendig. Det motsatte av fortiden er ikke fremtiden, men fravær av fremtid. Tapet av det ene er det samme som å ofre det andre. Mennesket, juvelen i Herrens skaperverk.

To dager etter prisutdelingen hold Wiesel en av sine glimrende taler. Typisk for Elie Wiesel er et underfundig sluttpoeng: Han sa: "Hvis noen hadde spurt meg, da jeg var gutt hjemme i Sighet, om hva jeg trodde ville skje først, Messias`komme, eller at jeg skulle få Nobels fredspris, da ville jeg uten å blunke svart: Messias`komme." En liten pause - og så føyet wiesel til: "Men nå når jeg virkelig har fått fredsprisen, kan jeg ikke la være å tenke at....."

Der tidde han med sitt lille, skjeve smil. Men om det er smil og underfundighet i mangt Elie Wiesel har sagt eller skrevet, er det skjelden å møte latterens gave. Det vitnesbyrd han ble utvalgt til å gi, er for dødsens alvorlig til det, og erindringene for smertelige, og uroen for det som kan komme er for sterk.

"I dag er ikke likegyldigheten bare en synd - den er i seg selv også straffen. Hvert øyeblikk kan denne planeten eksplodere for Gud`s ansikt, som følge av galskap eller dumhet - og vi tenker ikke engang på det." Det er i kampen mot likegyldigheten at han påny mobiliserer erindringen, bevisstheten om fortidens grusomme erfaringer, som et varsel og en vekker: "Vi må påkalle vår kollektive erindring. Bare beretningen om det som ble gjort mot mitt folk, kan redde menneskeheten fra en lignende skjebne".

Wiesel holdes gjerne fram som et eksempel for ukuelig optimisme for menneskets evne til å starte på nytt. Han skal ha sagt at det enkelte menneskets suverenitet er viktigere enn statens. Han betrakter seg som budbærer, ikke bare for den onde som har vederfaret jødene, men hans hovedoppgave ligger etter det han sier, i å gjøre menneskene oppmerksom på hva som kan skje dersom menneskeheten ikke lærer av historien. "Lidelsen er gitt til de levende, ikke til de døde. Det er menneskets plikt å fjerne den, ikke å øke den."

Stavanger History Guide [ Gullmedalje vinner på verdensutstillingen "Fair" - EXPO 96 ]

Bardu og Målselv

Om forfatteren Michael Holmboe Meyer

Michael Holmboe Meyer`s Web Magasin
1995 Nobel Laureate Joseph Rotblat / Pugwash
Hvite busser til Auschwitz [ The Foundation "White buses to Auschwitz" ]



"Dem gir jeg et minnesmerke og navn i mitt hus
og innenfor mine murer. Jeg gir dem det som er bedre
enn sønner og døtre:
et evig navn som ikke skal slettes ut." (Jesaja 56:5)

Yitzhak Rabin`s Minnemedaljong
Yitzhak Rabin`s (1922-1995) Memorial Medallion






Siden er oppdatert 1. februar 1997
Webmaster: Michael Holmboe Meyer