Kan det komme noe godt fra Nasareth?
I det den røde og hvite Eggedbussen passerte havnebyen Haifa, var jeg tilbake på gamle trakter. Hele den drømmevisjonen jeg hadde hatt passerte revy, og jeg kjente godt landskapet som bølget seg videre. Jeg hadde vært her før, og med ett var jeg en skikkelse i Galileas utøstelige historie. Jeg var som omspunnet av fortellinger fra beskjedne kår, til maktens tinde. Fylt av takknemlighet for at min farmor - måtte hun hvile i fred - ba meg dra tilbake til vår klodes jammerdal.
Jeg var forberedt på at jeg ville være vitne til mangt og meget i Det Hellige Landet. Jeg fyltes av raseri for de forhånelser menneskeheten selv hadde gjort mot menneskeheten. Kunne det virkelig komme noe godt fra Nasaret?
av Michael Holmboe Meyer
"Bebudelseskirken" reist på stedet hvor erkeengelen Gabriel ifølge tradisjonen
skal ha kommet med budskapet til Maria. - Luk.1,26-33.
Nedre Galilea
Fra denne ubetydelige, støvete og larmete byen somligger i en dalsenkning vel 400 meter over havet, i nærheten av tverrfjellene i Nedre Galilea. Bussen svingte seg videre over Jisreel-sletten. Snart hadde jeg tilbakelagt de nesten 40 kilometrene fra Haifa til Nasareth. Til byen som til alle tider bare har hatt èn vannkilde - Mariabrønnen som den kalles. En gjennomsnittlig årsnedbør på over 600 mm skaffer likevel nok fuktighet til åsene omkring som er dekket av sitrus- og oliventrær.
Allerede i bussen kunne jeg merke at det er mer behagelig temperatur nær Nasareth, enn på kysten før man kommer til Haifa. For to tusen år siden var Nasareth en liten jødisk by - en av de tallrike i det ikke-jødiske Galilea. Det fantes også en synagoge der. I tidlig-middelalderen hadde byen blitt gjevnet med jorden av muhammedanske fanatikere. Men selve landskapet har ikke forandret seg på de to tusen år siden Joshua vokste opp der. Mye av det Jesus fra Nasareth sa, gjenspeiler seg i landskapet i Nasarets høydedrag, sies det.
Og når dette kan hevdes, kan man likevel også nevne at det vel også være sagt at forfatteren Achad Ha`am har hevdet at Jesus er identisk med en rabbi ved navn Ben Petira. Rabbi Hillel, som av mange betraktes som "den milde" skal ha levd på samme tid som Nasarèeren, og man mener å vite at Jesus fra Nasareth skal ha vært meget påvirket av hans lære. Jeg overlater imidlertid til leseren å tolke dette som han eller hun selv vil.
I dag huser byen Israels største arabiske samfunn utenfor Jerusalem, med sine 50.000 innbyggere. Halvparten er kristne. Man finner over 40 forskjellige kirkesamfunn, klostre og hjem for foreldreløse barn. En barehage er under beskyttelse av Frank Sinatra, men det må være lenge siden han gav noen økonomisk støtte til den. Dette får meg til å tenke på teksten i hans sang "My way" (=Jeg gjorde det på min måte).
Nasara - Notzrim
Både jøder og arabere bruker byens navn til å betegne kristne, ikke så ulik vår måte når vi sier Nasarèeren om Jesus. På arabisk kalles kristne for "Nasara" og på hebraisk "Notzrim." Bortsett fra at tømmermann-sønnen vokste opp her, er Nasareth lite omtalt i bibelsk sammenheng.
Den røde og hvite Eggedbussen stoppet omsider i den støvete hovedgaten som er oppkalt til ære for pave Paul VI. Bussholdeplassen er bare et stenkast fra den store Bebudelseskirken. Dette er Midt-Østens største kirkebygning. Den skal etter sigende være bygget over den grunn erkeengelen Gabriel bebudet Maria om den kommende fødsel.
Arabisk musikk fra kjøpmennes musikkanlegg og bilhorn kappes om å overdøve kirkeklokkenes spill. Men det virker som klokkenes klang ikke enser denne krenkelse. Alle spiller opp på hverandres bekostning.
En hund kommer og slikker min salte fot idet jeg forlater bussen. Den høye temperaturen gjør at både hunden og jeg tørster. Og hunden synes klok nok til å forsyne seg litt av mine svette sandaler. Dystre sypresser omringer bebyggelsen. Sørgepiler, koralltrær og en og annen rosebusk og støy blander seg sammen med spendende orientalske dufter av krydder og myrra.
Det er et pulserende liv. Menneskene haster urolig forbi meg, parfymert med den spesielle lukten av orientens matlaging. En kvinne leier en sykkel som er overdekket av plastposer og nybakt brød, vannmeloner, frukter av alle slag, matolje og arak. Håret er sømmelig tildekket , og dominerende gullringer pryder den furete hånden hennes.
Ikke glansbilde - men bilde
Jesu hjemby er altså helt annerledes en den glansbildefortellingen som hvert eneste år er blitt gjengitt. Og byen byr på mange merkelige konfrontasjoner. Det burde kanskje minne tilhøren om at det bilde de har av Kristus ikke har noe med virkelighetens Jesus fra Nasaret å gjøre. Han fremstilles som en alvorlig ung mann, ofte med langt hår, og noen ganger med skjegg. Han har gjerne en kappe om seg. I virkeligheten så han og apostlene ut som beduiner gjør i dag, eller kanskje hadde han lanje pasjes-ørekrøller og fotsid kaftan?
Men det er i allefall tydelig at landskapet tørster. , og menneskene trenger fortsatt trær. Trær som kan gi den tørre jorden vann. Tørsten drev meg mot en liten fortauskafè. Klokken er tolv, og solen står høyt på himmelen. En liten kafè i hovedgaten er oppe på et lite platå, og tre menn sitter rundt et respakteksbord. De er ivrig oppslukt i en samtale mens de nipper til sine glass. De blir tause idet jeg finner meg et ledig bord. Den ene a dem er en eldre mann. Hans alder er ubestemmlig fordi håret er tildekket og ansiktet er dekket av grå stubbvekst. Han mangler flere tenner, og er ikledd en falmet blådress. Jeg får en viss sympati for mannen, fordi det virker som han har kastet masken. De to yngre mennene er iført moderne klær. De virker uvennlige og avvisende, men med det samme jeg tar frem en sigarett, og byr den ene meg øyeblikkelig fyr.
- Hvor kommer du fra? spør de alle i kor på sitt gebrokne engelsk.
- Norge, svarer jeg.
Plutselig diskuterer de alle tre på arabisk. - Kom og drikk tyrkisk kaffe med oss, tilbyr den ene som har solbriller av typen med speil. Jeg kunne tydelig se mitt speilbilde i hans solbriller.
- Liker du Nasaret, spør han like intenst som han viser sin gjestfrihet. Han veksler et blikk med den eldste som sitter urokkelig og ikke beveger et øyelokk. Her satt vi fire fremmede mennesker, og åndet inn partikler i luften, slik andre hadde gjort det i hundreder av år. Partikler av andre mennesker som var opplsukt av ilden. Vi åndet den samme samme luften - uten selv å være tenke noe videre over det.
Tilfeldigheter - eller Det gode forsyn, om man vil - hadde ført meg til Nasaret for å arbeide i Midt-Østens største bakeri. Og dette bakeriet produserer flere brød enn noe annet bakeri jeg kjenner til, med en liten arbeidsstokk av krigsofre fra forskjellige nasjoner.
Og før jeg går videre, vil jeg gjerne fortelle om den romerske general Rufus som omkring år 130 e. Kr. tilkalte den berømte rabbi Akiba. Generalen ville stille rabbien på en prøve, og ba ham svare på følgende spørsmål: Var Gud den som kunne skape de vakreste ting, eller var dt mennesket som skapte det vakreste? - Det er mennesket som skaper det vakreste, skal rabbien ha svart. General Rufus ble svært forbauset over dette svaret, og ba om en nærmere forklaring. - Det skal du få, svarte rabbi Akiba. Jeg skal komme tilbake om noen timer, og da skal du få forklaringen. Rabbi Akiba gikk hjem til sin kone, og ba henne bake et ekstra fint brød. Da brødet var ferdig, gikk han tilbake til generalen. På fatet hadde han både brødet og en haug med korn. - Dette er brødet - det er min kone som har bakt det, og her ser du en haug med korn . dem har Vårherre skapt. Hvilke av dem er vakrest, spurte den berømte Akiba.
Det lå noe symbolsk over bakeriet i Nasareth også. Krigsofre som baker brød til andre krigsofre, og bakeriet ligger i en skog som er omkranset av trær, hvor hvert eneste voksent tre gir nok oksygen for 40 mennesker en hel levealder. Siden vi mennesker er skapt, er det vår hellige oppgave - enten vi liker eller ikke liker vår eksistens - å gjøre det gode for en bedre verden med fred og rettferdighet. Tørster et menneske, er det vår plikt å gi vedkommende vann.
Denne innledende samtalen som fant sted i 1981, er verken begynnelsen eller slutten. Men vi bør kanskje filosofere litt over bildet. Og det er intet glansbilde. Livet er fra fødsel til død stort sett lidelse, Men denne lidelen bør på ingen måte frita oss fra ansvaret for våre medmennesker. For mennesket er skapt til å nyte livet. Først og fremst skal det forbedre seg selv. Vår herre har overlatt til menneskene å skape rettferdighet, kjærlighet, fred og glede.
Slik kornet ble sådd, dyrket, foredlet, malt og omsider bakt til brød?
Jesus leste en gang fra skriftene i Nasareth's synagoge. Luk.4,14-30.
Vann og brød
Nasaret har til alle tider bare hatt en vannkilde - Mariabrønnen. En byboer av i dag kan knapt forestille seg hva en enkel brønn betydde for felleskapet i eldre tider, og assosiasjonen til det livgivende elementet er åpenbar. Vann er kilden til alt liv. Troen på den helbredende kraften i vannet som velter fram av jorden, har røtter i mange kulturer og blant mange folkeslag. Og det finnes mange sagn, legender og myter hvor brønnen er sinnsbildet på paradiset.
I alle samfunn som er fortrolig med korndyrking, er brød den viktigste matvaren. I Nasareth - som andre steder i Orienten - er det vanlig at man bryter brødet. "Brødbrytingen" i overført betydning innebærer at man spiser sammen med andre. Og dette fellesmåltidet oppfattes som en hellig handling. Ettersom mennesket ikke lever av brød alene, betyr livets brød en åndelig føde. Fra det gylne havet av vaiende kornaks, gjennom høstekarenes og treskerens arbeid, gjennom deigarbeidet, gjennom ovnens glødende varme og til slutt til en felles fordeling.
Alle vi som bygger vores Korthus paa vulkanen
- hva gjør vi for at frelse vores egen lille fred?
Vi er lammende af Frygten.
Vi er sløvende af Vanen.
Og vi haaber paa at dette kan da ikke vare ved.
Denne Utryghet og Uro har sat Livet self af Led.
Vores arbeidskraft blir ødselet paa enorme Krigsbudgetter.
Og vi ved det, naar vi vover det,
i skjæbnetunge Nætter:
det forfærdeligste er, at det kan ikke vare ved.
I en søndersplittet Verden
under Junglens blinde Lov
er Nationerne som Vilddyr
der maa nære sig ved Rov.
Har vi ønsket andet av dem?
Er vi Mennesker beredt
til at ofre bare lidt af Deres Suvernæitet?
Det er vores Verdens Dødsdom,
hvis atomet gaar paa vingen.
Det er os som har det store Valg:
Een Verden - eller ingen?
Vi maa rejse oss som Mennesker
til kamp med dette Kaos,
som vil ende i et Ragnarok
af Vold og Snavs og Blod,
hvori Mennesket gaar under,
hvori alt blir taget fra os.
Det som ingen av os vil,
men som vi alle glider mod.
Er det haabløs Optimisme - at slaa fast
at vi er dømt, hvis vi ikke holder sammen
i den ringe Grad vi maa det?
Er det virkelighetsfjernt at tro,
at alle kan forstaa det
og vil værne om den Voxefred,
som livet selv har drømt?
Det er Frygten som er Fjenden.
Det er den som staar paa lur
bak de kjæmpende Systemer.
Det er frygtens Diktatur.
Der er ingen som vil vinde
hvis det hele gaas i Skred.
Det er dig som bærer Skylden,
for at Spændingen blir ved -
til Atomets løste Kræfter farer Mennesket i Bringen,
og at vi ikke mere har det Valg:
Een Verden - eller ingen?
Du skal følge -
ikke kun i Haab og Bøn og Bedreviden.
Men i vilje og i Handling
og i Arbeijdskraft og Aand.
Du skal vælge
- ikke bare for din egen Del i Tiden,
men fordi du har de nye Slægters Skæbne i din Haand.
Det er Klodens børn som kræver,
at du verner deres jord,
at du frelser dem fra Sult og Sot,
Forkrøpling og Forbrænding,
at du, før det er for sent,
vil gi det sorte Spil den Vending,
hvoraf Tryghed og en ubegrenset Væxt og Velstand gror.
Vi har ikke Raad til Kortsyn,
vi har eet uhyre Kald.
Det blev vores Lod at Væøge
mellom Himmelflugt og Fald.
Vi maa kæmpe for den Verdensro
vi alle stunder til - som Nationene maa yde,
fordi Menneskene vil.
Du maa gjøre Livets Gerninger,
fordi Menneskene vil.
Du maa gøre Livets Gerninger,
mens Døden hvæsser Klingen.
Det er nu du har det store Valg.
Een Verden - eller ingen.
(Piet Hein)
Sokrates
Gresk filosof (470 - 399 f.Kr.): "Når du blir spurt om din nasjonalitet, svar aldri "Jeg er en athener" eller "jeg er en korinter", men "jeg er en verdensborger".
Konfucius
Kinesisk oppdrager og morallærer: "Under himmelen èn familie. Innenfor de fire hav er vi alle brødre. For verdens oppgang eller nedgang har den jevne mann ansvar".
Professor Elie Wiesel
Nobel Fredprisvinner 1986: "Bare en fiende er verre en fortvilelsen: likegyldigheten. Både moralen og litteraturen - og på et hvert felt for menneskelig skaperkraft - er likegyldigheten selve fienden; likegyldighet overfor det onde er verre enn det onde, for den er steril også".
Kvinne i Nasaret
Sølvsmed og overlevende etter en uendelig sum av menneskelig lidelser i Auschwitz under en samtale med forfatteren: "Jeg kan ikke gi noe jeg ikke har - og jeg har ikke hat".
William Shakespeare
Den største dramatiker siden antikken: "All verden er en scene / hvor menn og kvinner kun er små aktører som kommer å går. En enkelt mann / må spille mange roller i sitt liv".
Dersom mennesker virkelig vil kan vi bevege oss med kjempeskritt mot en bedre og tryggere verden - en verden hvor intet menneske må sulte eller tørste. Vi er ikke dømt til å leve i evig konflikt med våre omgivelser. Nasaret og det geografiske området i Galilea er et fargerikt skue. Kunstneren har valgt å bruke symboler, hvor vannet og brødet viser at mennesket kan leve i sameksisens. Som likemenn og -kvinner. Og visjonen er at dette omsider må bli globalt: En verden - eller ingen....
[Michael Holmboe Meyer: Stavanger History Guide]
[Michael Holmboe Meyers Web-magasin]
[Bardu og Målselv]
Webmaster: Michael Holmboe Meyer
12. februar 1997