Bardu og Målselv

Av Michael Holmboe Meyer



Historien om patrioten og menneskevennen fogd Jens Holmboe


De fleste av våre bygder er så gamle at vi ikke vet hvem som ryddet jorden og sto for bosettinger. Unntaget er Målselv og Bardu, som ligger der hvor Barduskogene en gang lå ensomme og urørte.


Island har sin Landnåmabok, men slik er det ikke i Norge. Men Bardu og Målselv er to steder hvor vi kjenner hver eneste av rydningsmennene, deres hustruer, barn og etterslekt. Dette er en presentasjon av fogd Jens Holmboe som er den eneste landnåmsmannen i Norge. I Målselv er det reist en sten hvor Holmboes navn skinner øverst på listen over de andre som har æren for bosettingen.

Henrik Wergeland har skrevet følgende:

"Hedersnavnet patriot kan vel brukes om den mann som befolkede hine betydelige, inntil da øde dalstrøk, og som med sannhet kan sies å ha vunnet sitt fedreland hele to kirkesogn. Denne mannen var Jens Holmboe, siden året 1781 ansatt som fogd over Senjenes og Tromsø fogderier i Nordlandene".

Reinhold (von) Ziegler kjøpte i 1709 Lesjaverket av Herman Treschow. Hans Holmboe dy. kjøpte jernverket i 1750. Etter Holmboes bortgang ble Birgithe Ziegler gift med Poul Irgens.

Jernverkseier Hans Holmboe dy. (1721 - 1756)
Birgithe Holmboe f. (von) Ziegler (1723 - 1778)

Jens Holmboe var født i Lesja i Gudbrandsdalen i 1752. Han var sønn av jernverkseier Hans Holmboe d.y. og Birgithe Holmboe (født Ziegler). Etter Hans Holmboe`s bortgang, giftet hun seg med Paul Irgens.

Anna Margrethe Irgens og fogd Jens Holmboe
Portrettmalerier av Vig. Erichsen 1782.


I sin ungdom var Jens Holmboe først fullmektig hos amtmann even Hammer i Molde, og fra 1774 ved det kongelige rentekammer i København. I 1777 ble han innskrevet som student ved Københavns universitet og avla senere juridicum. 18. april 1781 ble han utnevnt som fogd over Senja og Trømsø fogderier (tilsvarende nåværende Troms fylke). Han ble gift med Anna Margrethe Irgens, og sammen fikk de 12 barn, seks sønner og seks døtre.

Det sies at knapt noen embedsmann har satt så dype spor etter seg som Jens Holmboe. Det skulle vise seg å bli en stor lykke for Trondenes at han kom til å få sitt virke der. Hans gjerning som embetsmann ble forøvrig av forholdsvis kort varighet. Det er derfor ikke som fogd at Holmboe blir husket. Selv om dette embedet gjorde det mulig for ham å utrette ting som han ellers ikke hadde maktet., er det først og frems hans framsyn og idèrikdom og hans evne til å realisere sine idèer som gjorde ham til et lysende eksempel for samtid og ettertid. Gjennom sin gjerning viste han veg, og varslet en ny tid på så mange områder.

Holmboe forstod betydningen av foredling både av såkorn og husdyrraser. Han fikk inført hester fra Østerdalen og arbeidet med stor iver på forbedring av kveg- og sauerasene.

"Ved rydning, grøftegraving og andre gode innretninger begynte han å utvide for å bedre sitt eget jordbruk. Han brakte det så vidt at han omsider kunne så og høste langt mer enn dobbelt så meget av rug og bygg og holde dobbelt så mange kreaturer som ved sin tiltredelse".
Henrik Wergeland


Holmboe søkte råd hos en av Norges mest fornemme menn, slektningen Bernt Anker. Anker var bosatt i hovedstaden og var en av landets største forretningsmenn. Bernt Anker var også stor skogeier, og det var særlig spørsmål i forbindelse med skogsdrift Holmboe ville diskutere.

"Der nord er vidstrakte skoger, og de har aldri vært nyttiggjort. Der ligger vinnfall over alt, og tørrfuruene står og spriker" (Jens Holmboe i sitt brev til Bernt Anker).

Kjære fetter ! Jeg har arbeidet med skog i hele mitt liv, og tro meg, det er ikke bare å gå løs med hugst. Jeg har talt med mine folk siden du skrev om saken, og de mener at det ville ødelegge i stedet for å gavne om du satte i gang med uthugst. Hvis du gjør det, ville det riktige være å gjøre disse områder om til jordbruksbygder og la den skogen som blir igjen tjene bøndene til husvirke og brendsel. Jeg kan dessverre ikke komme på befaring, men jeg kjenner menn som forstår mer av dette enn jeg. Jeg skal ordne det slik at du får noen med deg. Vi har den erfarne og dyktige skoginspektør for Røros og Folldals Kobberverker, Nicoali Hersleb Ramm. Han vet alt du trenger å vite om skog av denne art, og han er også en duelig jordbruker. (Bernt Anker).

I 1789 startet Nicolai Hersleb Ramm sin oppdagelsesreise til Bardu og Målselv. Etter en månedslang seilas stevnet han inn til Holmboe på Ervik gård den 2. juni. Han ble der en hel måned og hadde samtaler med folk i distriktet hvor han fikk vite meget om disse to ubebodde dalførene.

Den 1 juli dro Holmboe og Ramm med følge i vei på sin ekspesisjonsreise. Reisen gikk til fjells gjennom ubebodde egner, og 2. juli slo de opp telt like ved noen samer som hadde en mengde reinsdyr. Mot kveld reiste ekspedisjonen videre, og noe ut på natten kom de til en elv med bjørkeskog og bevokst dal på grensen til Barduskogen. Den 3. juli kom de til Bardudalen på det sted hvor dalen er bredest og kalles Bardujorden.


Ikke spor etter befolkning

Den 4. juli målte ekspedisjonen bredden av den jevne og fruktbare Bardujord som viste seg å være av den aller største verdi til dyrkning. Uansett hvor langt nord dette stedet ligger, må det bli et sted for kornavl, ettersom det ligger åpent for middagssolen og er helt skjermet av fjellene for nordlig vind. Her vokser gress, og alle markblomster som finnes sør i Norge.

I denne trivelige dalen fantes det ikke annet spor etter mennesker enn fotstien etter de samer som høst og vår trekker mellom de svenske og norske fjellbeiter. Ikke en eneste gren er hugget av, og fisk kunne ekspedisjonen ta ved å stikke hånden ned i vannet.

Nicolai Hersleb Ramm var en skarp iakttager. Han fant myrmalm, ga anvisning hvordan Bardufossen burde reguleres for tømmerfløtning og båttrafikk, og han ga videre råd for skogsdrift og tegnet kart og skrev sine iakttakelser.


Naturødeleggelsene

Da Ramm kom sørover til Trondheim fikk han høre om de store naturødeleggelsene som denne sommeren hadde herjet over store deler av Østlandet. Veldige regnmengder i juli måned hadde bløtt opp jorden og skapt store ras. Elvene hadde revet med seg går og grunn, og mange mennesker hadde fått ødelagt alt de eide. Spesielt ille sto det til i Østerdalen.

De eiendomsløse bøndene i de flomherjede dalførene mpå Østlandet måtte finne seg nye hjem, og tanken om å vandre nordover bredte seg raskt. De to første som dro nordover var østerdølene Jon Simonsen Kalbekken (ca. 40 år) og hans svigerfar Ole Olsen Brandvold (ca. 60 år). Ole Olsen Brandvold var av bondeslekt, men arbeidet ved smelteovnene ved Foldals verk. Trass sine 60 år dro han også på den lange reisen nordover. En marsdag i 1791 sto de to klare med sine familier for å legge ut på reisen. De kom til Trondheim, seilte videre til Sørreisa, og her møtte Ole Brandvold sin bror som hadde bodd der i over 20 år. Her møtte de også fogd Jens Holmboe, og han sørget for at de fikk hest, hunder, kyr og redskap. På den videre reisen, red Holmboe selv forand som kjentmann.

Men motgangen skulle snart melde seg. Etter tre måneders slit mistet Jon Kalbekken sin kone, og han satt alene igjen med tre barn. De to familiene flyttet sammen og drev felles hushold. Det fulgte en stadig strøm av nye bosettere til Bardu og Målselv. De fleste kom fra Gudbrandsdalen og Østerdalen, men noen kom også fra Trøndelag og Nordland.

"Holmboe overtalte dem til å nedsette seg i Bardudalen på det vilkår at han skulle hjelpe dem med alt hva de som fattige nybyggere behøvde til å begynne med. Da Regjeringen ble underrettet om dette, fikk han sine første forskott godtgjor og tillatelse til å forsyne disse folk ennu mer for offentlig regning. Men så oppstod det etter hvert mange vanskeligheter som gjorde at nybyggerne stod klar til å flytte derfra igjen dersom de ikke hurtig og effektiv ble hjulpet. Holmboe ydet dem straks denne hjelp.

Kolonien ble reddet fra undergang, og etter noen år kom den så vidt at den kunne hjelpe seglv uten noen undersøttelse. Overalt i kolonien hersket arbeidsomhet og huslig flid, og i de fleste hus var det en utmerket renslighet. Den er blitt kjent i det sydlige Norge som en egn vhor duelige og arbeidsomme mennesker kan finne utkomme. Atskillige hundre familier dro derfor dit og henvendte seg til den rettskafne Holmboe.

Men dessverre, han glededes ikke lenger ved at se sitt verks fremgang. Også denne sande patriot hadde sine miskjennere og fiender, og det er sagt om ham at krenkelse la ham for tidlig i graven. Han døde i året 1804, bare 53 år gammel. Fred og ære med hans minne.
Henrik Wergeland


Holmboes avskjedstale

Mine kjære barn:
Når jeg tiltaler dere slik er det dels fordi jeg har stiftet denne koloni hvor dere finner det daglige brød, og dels fordi en del av dere offentlig, i Senjens justisprotokoll, har erklært at jeg i alle henseender har behandlet dere som en far og ved råd og dåd hjulpet dere slik at dere kunne fortsette det påbegynte arbeid og legge grunnen til et nytt og nyttig prestegjeld i Staten.

Og kan jeg ikke heretter som før bidra til deres beste, så er mine faderlige følelser for dere de samme, og jeg håper at jeg skal finne ut måter å hjelpe dere videre på. Men motta nå endelig denne lille talen som det den er; et uttrykk for mitt indeligste ønske for deres vel.

Altså mine kjære barn !

Å nære seg i sitt ansikts sved er nettopp den kilde hvor velsignelsen utstrømmer. Dere vet at vårt fortrinn som mennesker er å kunne tenke og forstå, skjeldne ondt fra godt, skadelig fra nyttig. Hvis vi bare brukte de krefter vi har fått på verdig måte, da ville vi ikke gjøre hverandre skade, ikke mishandle vår mor, jorden, og hun ville ikke nekte oss sin moderlige velsignelse.

Over alt taler den allgode Skaper til menneskene:

Bruk og gjør dere nytte av Jorden og dens utallige rikdommer som jeg har skjenket dere. Men misbruk ikke den rett dere har fått, gjør dere ikke værre enn dyr ved å mishandle naturen. Plag ikke medmennesker, forfølg dem ikke, men ling meg, i hvis bilde dere er skapt. Søk gleden i å gjøre mennesker lykkelige. Forakt ikke sunn og gagnlig opplysning, men elsk den, søk den, øk den, hvor dere kan. Den viser veien til lykken.

Opphis ingen til ondskap, knus ondskapen med visdom og edelmot. Vær aldri slave under last eller onde lidenskaper, men vær det dere er skapt til: Edle og fri, gode og sedelige mennesker, rettskafne og nyttige borgere, Guds oppriktige og verdige tilbedere. Da skal det aller meste av det man kaller uhell vike bort fra deres boliger.

Dere skal forvandle den del av jorden der dere bor, til et paradis, til et lykkelig sted hvor gleden bor.

Jeg føler gleden sprenge i meg, ved å se at dere er lykkelige ved arbeidsomhet, edruelighet og sedelighet, og at dere har evner i dere til å oppnå enda mer. Og at dere har viljen til å nå det og derfor skal lønnes med enda mer lykke. Naturen har vært gavmild, vakker og vennlig er dalen, fruktbar er jorden.

Jeg skal gjerne glemme alle de lidelser jeg har gjonnomgått i gleden over å se dere i den lykkelige forfatning som var målet for mine bestrebelser.

Det er meg for nærværende ikke mer betrodd å være deres ledsager til deres lykke og velstand. Men vil dere ha mine råd og min veiledning - og jeg er i stand til å være til tjeneste med noe - så krev det av meg, stol på meg, og regn alltid med min hengivenhet og beredskap mot dere alle.

Til sist mine barn: Motta fra et oppriktig hjerte mitt inderlige ønske om den høyeste velsignelse over dere, og at dere under alle lykkens omskiftelser må handle klokt. Stå fast i motgang, vær ydmyk i medgang, redelig og varme i å dyrke Gud, utvungen lydighe mot Kongen og hans Lover!


Kornplantemaskinen

Det som fremfor alt særmerket Holboe var hans praktiske sans og sine rike idèer. Alltid var han opptatt etter et eller annet prosjekt. I tidsrommet 1787 - 1795 foregikk koloniseringen av Bardu og Målselv. I 1791 presenterte han sin selvkonstruerte skrupresse. som han håpet ville få stor betydning for fremtidens båtbygging. Takket være den, påstod han selv, ville man ha greid p bygge en båt av fire tømmerstokker, mens man ellers anvendte 13 stokker til en båt av samme størrelse.

Brendselforbruket rundt om på gårdene var unødig stort, etter Holmboes mening. Bileggerovnen uten ventilasjon og den åpne peis var i bruk overalt. Holmboe arbeidet iherdig for å finne fram til en ovnstype som bedre utnyttet brenselet. I nedre seksjon på en etasjeovn satte han inn en del gjennomgående rør, som viste seg å øke varmeeffekten betydelig. Han sendte tegninger av eksperienter til slektningen jernverkseier Peder Anker på Bogstad, og en ovn med slike rør ble støpt for Holmboes regning. Tegningene ble også sendt til Videnskapsselskapet i Trondheim, og biskop Schønheider skrev tilbake at oppfinnelsen hadde vakt stor interesse blant selskapets medlemmer. Noen ville forsøke å skaffe seg ovner etter Holmboes tegninger fra Mostadmarkens jernverk. Framstillingen ble imidlertid for dyr, og oppfynnelsen ble derfor lagt til side.

Den oppfinnelsen Holmboe selv satte størst forhåpning til og som opptok ham i åresvis var hans "kornplantemaskin". Våren 1803 skrev han begeistret om sin såmaskin til samtlige kollegier i København, til Landhusholdningsselskapet og til sine venner.

Og den maskinen må også ha vært litt av et teknisk vidunder i samtiden. Den hadde 15 rader. "Kornet løper gjennom dertil innrettede kanaler, og dette kan skje tynt eller tett etter enhvers behag fordi 2de skruer bestemmer samme. Så snart kornet er kommet i furene, overgyder maskinen enhver fure med møkkvann, der dekke enhver fure til med jord og deretter med en trommel klappes det hele til". Maskinen måtte kjøres med to hester og betjenes av to mann.

Holmboe fikk virkelig denne innretningen til å virke i praksis. Den 18. juli 1803 skrev han begeistret til sin kjøpmann i Bergen, Jørgen Grip: "Min såmaskin er etter prøve lykkedes overmåte godt, kornet er framspires så jevnt som en børste og står så ordentlig som om det var plantet med hånden".

Brevene fra Jens Holmboe i denne tiden strutter av stolthet og forventning. Han venter å bli kalt til kongens Købehanvn for å demonstrere såmaskinen ,og "med det samme akter jeg å utbe som belønning for meg at Kongen vil skjenke mitt fedreland fire eksemplarer av den som jeg selv vil bygge, et til Bergen, et til Kristiansand, et til Kristiania og et til Trondheim, hvorfra innretningen med tiden kan bli utbredt til Norges gavn og kanskje mest når jeg ligger i min grav. ------ Innretningen springer ut av Nord-polen, hvorfra den minst burde ventes, og saken blir derved så meget selsommere -----".

Fra Købehavn kom det imidlertid ingen reaksjon på hans såmaskin. Mange av de høye herrer i kollegiene så med skepsis og stigende irritasjon på alle de forslag og prosjekter som etter hver strømmet inn fra Holmboe, og de ble henlagt uten videre.

Holmboes siste år var økonomisk bekymringsfulle, men like til det siste var han full av planer. Det fantes også folk med innflytelse i Købehavn som trodde på ham. I 1802 ble det etter Kommerskollegiet forslag bevilget 500 rdlr. til innkjøp og maskiner for å realisere Holmboes plan om "å innføre nogen industri i Senjen fogderi". Da maskinene kom til Ervik var imidlertid Holmboe død og man sto helt rådvill overfor hva man skulle gjøre med dem.

Kort tid før sin død fikk Holmboe et brev fra sin venn fogd Eiler Hagerup Krogh. Han skriver: "Du er stor Jens i dine planer, og dette vil du ansees for. Den alminnelige agtelse vil gi barna erstatning for den krenkelse faren uforskylt er tilføyet". Holmboe døde 1804, bare 53 år gammel, men minnet om han lever videre.

"Hvor Holmboe er begravet vet jeg ikke", skrev Henrik Wergeland, "men han som skaffet landet to kirkesogn og kristenheten to menigheter skulde ha en æresstøtte. Det vilde være en plass å minnes Ewalds "Den brave manns eftermæle" på:

Høi var hans sjæl, og rolig og fornøiet,
i fare kjæk, i motgang mild,
i medgang sterk, i skygge og i flamme,
i venners og dødens arm den samme.
Så stod hans dåd som klippen står, ubøiet
i storm, og smelter ei ved solens ild.

Og Ædel var han, om ved fremmed smerte
betenkt på ubekjentes vel,
til trøst, til dåd, til rædning altid færdig
og aldri hard af dyd mot en uværdig,
selv svakes feil fandt medynkt i hans hjerte,
men dyd var enemektig i hans sjæl.


Utrettelig kjemper for menneskeverdet

Jens Holmboe var uten tvil opptatt av sine medmennesker ve og vel helt til Vårherre tok ham til seg. Han var glad og munter, og var så heldig å vokse opp i en fri verden, hvor han fikk utviklet sine store evner.

Troende mennesker mener at mennesket er skapt i Gud`s billede, og at det er menneskets oppgave i livet å forbedre seg selv, og bidra til at verden skal bli bedre og tryggere. Vi skal alle arbeide for fred og forsåelse.

I følge urkristendommen er det en skikk at man går til sine nærmestes graver og ber de døde gå i forbønn for oss. Det åndelig-guddommelige, neshama, på hebraisk, og guff, legemet er forenet i en kort periode vi kaller livet. Når et menneske dør, går det jordiske guff tilbake til jorden mens det guddommelige neshama lever videre med Vårherre i all evighet.

Jens Holmboes grav er et naturlig sted å søke når jeg vil be til Herren. Og jeg ber om at noe må skje, at han må beskytte mine nærmeste - og at det omsider må bli fred i verden.

Jens Holmboe sier i sin avskjedstale: "Dere skal forvandle den del av jorden dere bor til et paradis, til et lykkelig sted hvor gleden bor".

Hans hustru, Anna Margrethe Holmboe, var kvinnen som hele tiden sto lojalt sammen med sin ektemann i gode og onde dager og helt til døden skilte dem ad. Under koloniseringen av Bardu og Målselv, stod Jens Holmboe overfor store utfordringer i tillegg til sitt embede. Hun hadde det vanskelig da fogden døde, og hun plutselig stod på bar bakke, fordi han hadde brukt alt han eide og rådde over til å hjelpe befolkningen. Hun fikk bygget barna et nytt hjem i Tromsø, og det er betegnende for det friske mot og det uredde humør som preget hele hennes liv, at hun i 1841, da dampskipene hadde begynt å trafikkere kysten der nord, og med sine femogsytti år la i vei sørover for å besøke sine sønner, sorenskriver Joachim Gotshce Holmboe i Ålesund, og rektor ved Bergen Katedralskole og stortingsrepresentant Hans Holmboe. Hun ble over åttifem år gammel og regnes som stammor for hele den nordenfjeldske gren av familien Holmboe.

Måtte ordene i Jens Holmboe`s avskjedstale bli hørt og forstått - slik at hans sjel også kan leve i evig fred - til velsignelse for mange.


Etterord:

Fogd Jens Holmboe`s sønn, rektor ved Bergen Katedralskole og stortingsrepresentant Hans Holmboe (1798-1868), skal ha vært en fremragende skolemann og humanist. Han la for dagen sine usedvanlige pedagogiske og administrative evner. Hans Holmboe`s begavelser viste seg også i levende interesse for den videre krets. Han var blant annet i flere år bystyremedlem i Bergen, samt medlem av formannskapet. En tid redigerte han også Bergens Stiftstidene. I årene på Stortinget, mellom 1833 og 1864 , skulle det vise seg at rektor Hans Holmboe skulle bli en av Norges varmeste talsmenn for å forandre Grunnlovens § 2. Henrik Wergeland uttalte om Holmboe`s engasjement at "Ingen foredrag på Stortinget var ettertykeligere" og at Holmboe lot "Uviljen mot fordommenes makt falle som Tor`s hammeslag".

Hans Holmboe hadde spesielt festet seg ved jødens veldedighet, men følte seg enda mer tiltalt av den kjennsgjerning "At jøden endu efter aartusinde er jøde, at han ikke har fornektet Fædrenes Troe, men foretrukket at bevare den under alle jordiske savn og forsmedelser, fremfor at vinde borgelige goder ved at kaste sig i Christendomens arme, om hvis sandhed ingen mer enn jøden maate tvivle, når han dømte træet efter dets frugter, naar Han saa hvorledes Hans folk behandles av dem der kaldte sig Christne". Holmboe`uttalte i Stortingsdebatten "Naar en Christen stat stilder i spidsen for sine lover et Bud, der strider saa aldeles imod Christendommens Grundlov, "Du skal elske din neste som dig selv" - saa kune man nok som samvittighesfuld christen have grund til at spørge seg selv, om man med frelst samvitighet tør være medlem av et saadant statssamfund ald den stund mand bør lyde Gud mer enn menneskene". (Utdrag fra Oscar Mendelsohn`s store historieverk - Universitetsforlaget.).

Henrik Ibsen skrev en parodi på Bellinis opera "Norma", hvor den romerske prokunsul i Gallia, Severus, skal ha forført prestinnen Norma, som i hemmelighet har født ham to sønner, og Norma får vite Severus også har forført en tjenende jomfru i Den hellige Lund, Adalgisa.

I fortalen til Ibsen`s parodi, skriver Ibsen bl.a.: "Forleden dag befant jeg meg på Stortingsgalleriet....Om aftenen så jeg "N o r m a", og plutselig gikk det et Lys opp for meg: "Storthinget er en dramatisk begavet Korporation!"...jo nøyere jeg betraktet Sagen, desto klarere og mere indlysende blev den for mig. Holmboe er den agtverdige Fader i skuespillet, Motzfeldt, Lange og Harris den gamle vrante Onkel, som har tabt følelsen for Livets Poesi, men som dog er god at have i Baaghånden...(sitat Henrik Ibsen: "Norma").

Professor Bernt Michael Holmboe (1795-1850) som oppdaget matematikkgeniet Niels Henrik Abel`s merkverdige begavelse, og som Abels lærer og gode venn og støtte med stor iver ledet og påkostet Abel sin videre utvikling. Det Gode Forsyn ville at Bernt Michael Holmboe skulle tre fem og være den som ledet til at Niels Henrik Abel fortsatt er et internasjonalt begrep innen matematikken. Få matematikere har bidratt med så mange idèer og teorier til matematikken, og den dag i dag bærer begreper hans navn.


Michael Holmboe Meyer


STAVANGER HISTORY GUIDE

Gullmedalje på verdensutstillingen EXPO-96
[INTERNET 1996 WORLD EXPOSITION]




Michael Holmboe Meyer`s Web Magasin


Bodil og Ola S. Haugli`s Hjemmeside [Bardu Historielag]



"Kan det komme noe godt fra Nazareth?"




Frihetsstatuen i New York er "født" på Karmøy i Rogaland





Denne siden er sist oppdatert 1. februar 1997
Webmaster: Michael Holmboe Meyer